Åpen for landskap

Arne Borring er ensom i kunst-malerlandskapet. Han maler det øyet ser.

TEKST: MAGNUS RUSTØY
FOTO: HELGE SKODVIN

Noen vil kalle deg søndagsmaler?
- Unnskyld ...? Det betyr vel en som bare maler på søndager. - Eller som hobby? - Ah, da skjønner jeg det bedre. For det er jo bare hobbymalerne som fortsatt står utendørs med staffeliet, sier Arne Borring lett syrlig. For Borring er en ensom ulv i kunstmalerlandskapet. Når han maler står han utendørs så lenge som mulig. Blir det for kaldt tar han på seg varmedress og svenske filtstøvler. Bare når det striregner går han i hus. Han maler det øyet ser. - En gang hadde jeg en caps med grønn skygge. Bildene stemte ikke da jeg tok dem inn i atelieret. Det gikk en stund før jeg skjønte hva som var galt.

Arne Borring (43) er sommerens herre på Ryvarden Fyr. Det er han fordi han har årets Ryvardenstipend. Et stipend som innebærer at Sveio kommune holder ham med bolig og atelier på det gamle fyret ut mot Sletta. Eller som kultursjef Torhild Borge Hornland sier det: - Siden Sveio er en landbrukskommune har vi gitt Borring bo- og driveplikt i noen uker. Det er hennes fortjeneste at Ryvarden Fyr nå er blitt et kulturfyr. Selve fyret, som ligger to mil nord for Haugesund, er automatisert. Gjennom en avtale med Kystverket disponerer Sveio kommune husene. I tidsrommet mellom påske og jul arrangerer kulturetaten hver måned kunstutstillinger med arbeider av anerkjente kunstnere.

To fyrassistentboliger med uthus er gjort om til kafé, galleri og atelier. Mens fyrvokterens hus er pusset opp til representasjonsbolig for kommunens gjester. Samtidig med at Arne Borring oppfyller boplikten, har stavangerkunstneren Åsmund Haukelidsæter salgsutstilling i galleriet. For å markere at Ryvarden opprinnelig het Flòkevarden, etter Flòke Vigerdson som dro fra Sveio til Island i året 869, kan stipendet også søkes av islandske kunstnere. Ryvardenstipendiet er på 20.000 kroner. Det er kultursjefens håp at kunstnerne blir så inspirert av å bo på fyret at de gjennommaler Sveio-landskapet. - Slik billedkunstnerne gjorde det med Skagen ved århundreskiftet, sier Torhild Borge Hornland. Det er jo lov å håpe. Særlig fordi Arne Borring er landskapsmaler. Da vi er innom på besøk, har han kjørt kommunen på kryss og tvers. Han har allerede funnet ut at det mer enn nok å gjøre rundt Mølstrevågen og i området i nærheten av fyret: - Akkurat nå er jeg opptatt av å fange vinden og bølgene. Det er ikke lett å få skumtoppene til å stå i ro. - Kan du ikke bare fotografere og gjøre bildet ferdig i atelieret? - Nei, er du gal. Det gjør jeg aldri. Jeg går rundt og ser på landskapet. Først når det søkker i meg stanser jeg opp og begynner å male. Da kan jeg stå i dagevis. Står og går. Att og fram. Det blir gjerne en sti som er synlig i årevis, der han har vært med staffeliet. - Aldri i atelier? - Jo da. Etterarbeidet gjør jeg der. Når folk som kommer forbi mener at bildet er bra nok, kan jeg ha hundre og tohundre timer igjen i atelieret. Borring er fra Nesodden og utdannet tegner og kunstmaler. Lærerne hans på Statens Kunstakademi var Knut Rose og Ludvig Eikaas. Men han føler seg mest i slekt med malerne i slutten av det forrige århundre. Forbildet er Harriet Backer og mange av hennes samtidige.

- Jeg lengter etter den dagen da det igjen blir stuerent å lage slike malerier., sier han. - Jeg bruker aldri hodet, jeg jakter på deilige bilder som jeg selv ville ha stoppet opp ved. Det er jo det presise uttrykket som blir stående i ettertiden. Hvorfor skal det da være en slik gjennomgripende skepsis til ting som blir godt gjengitt? - Maleriet er egentlig ute, konkluderer Borring. - Nå snakkes det bare om installasjoner. Selve malerarbeidet i et bilde utføres fagmessig dårlig for å understreke at kunstverket handler om noe annet enn det vi ser. Min påstand er at ettertiden ikke vil skjønne slike bilder. - Ikke engang malingen som brukes skal være ekte lenger, sier Borring og grøsser. Derfor lager Borring sin egen maling med linolje etter første gangs pressing. Med den som verktøy tar han for seg distrikt etter distrikt. Han har hatt lignende opphold som det her på Ryvarden både i Beiarn i Nordland, i Namdalen og i Høyanger. Sist vinter var han på Jomfruland Fyr. I fjor sommer bodde han på Hufthamartunet og malte landskaper i Austevoll. Men på Statens Høstutstillinger blir han jevnt og trutt refusert. - Det er tøft å leve med det. Men jeg gir meg aldri, sier han og ler godt med tanke på den gangen han hadde et bildet som ble med helt til andre uttaket: - Bilde het "Traktor!" og var en presis gjengivelse av en rosa traktor i en grønn eng. Men da komiteen skjønte at traktoren virkelig var rosa røk det ut ...

Publisert: 02.08.99 11:55:21