Borring og friluftsmaleriet

av Tore Kierulf Næss.
Katalogforord til utstilling i Galleri Tonne oktober 2004

Friluftsmaleriets opphav regnes i kunsthistorien for å være et lite miljø av malere som i annen halvdel av 1840 årene samlet seg i områdene rundt den lille landsbyen Barbizon i utkanten av Fountainebleuskogen nord for Paris. Tidligere fantes det lange tradisjoner for at malerne tegnet skisser og malte studier under åpen himmel, men Barbizon-malerne, med Theodeore Rousseau i spissen, insisterte på å ta med seg både staffeli og lerret ut i det fri, og ideelt sett fullføre verket foran motivet. Tanken var at denne prosedyren ville gi et liv og en rikdom i maleriet som ikke var mulig å få til når man malte etter skisser og studier hjemme i atelieret.

Friluftsmaleriets idealer om å male et maleri gjennom kontinuerlig dialog med motivet fikk stor utbredelse gjennom både realismen og impresjonismen, men da det realistiske maleriet dukket opp igjen på den etablerte kunstscenen, etter at abstraksjonen føltes uttømt omkring 1960, var friluftsaspektet stort sett gått i glemmeboken. Neorealistene hadde gjerne bakgrunn som reklametegnere, og brukte fotografier som forelegg, eller de malte konstruerte scener rett fra hodet. Denne tilnærmingen til den realistiske figurasjonen har på mange måter holdt seg levende fram til den pluralistiske situasjonen vi har i dag hvor det heter seg at alt er lov. Det er derfor interessant når en maler som Arne Borring revitaliserer det realistiske maleri, ikke bare gjennom realistisk figurasjon, men gjennom en malerpraksis hvor maleriet er skapt i overensstemmelse med en kontinuerlig, og tidvis langdryg, utveksling med en bestemt lokalitet og utsikten derfra. Han forsøker med andre ord å vekke friluftsmaleriet til live etter en dvale på drøyt hundre år.

Det er åpenbart at det å befinne seg i en slik utveksling med naturen oppleves som grunnleggende meningsfullt for Arne Borring. Ellers ville han neppe kunne ha holdt ut å stå ute i vær og vind, dag etter dag, uke etter uke. Dette kan også være en indikasjon på at det å male et maleri med utgangspunkt i en kontinuerlig observerende praksis, slik Borring gjør, langt i fra dreier seg om blott å gjengi mekanisk det man ser. Snarere må man tro at det i løpet av dagene, ukene eller månedene det tar for Borring å fullføre et maleri, oppstår et triangulært forhold mellom landskapet, bildet og ham selv, hvor alle tre disse tre instanser opptrer som selvstendige og likeverdige, om enn ikke likemektige, partnere. Når Borring sier at han ”legger siste malingsstrøk på hjemme i atelieret for å forsikre seg om at han ikke har blitt lurt eller blendet av virkeligheten ” er det et uttrykk for at motivet, bildet og ham selv må avstemmes i forhold til hverandre. Landskapene Borring har malt blir heller ikke stående uberørt etter at han har vært der, om ikke av andre grunner, så i det minste på grunn av de tre ringene med rød kadmium som markerer punktene der Borrings staffeli har hvilt mot bakken.

Tematisk konsentrerer Borring seg gjerne om steder der kulturen har satt sitt preg, men hvor naturen truer med å gjenerobre landskapet. Det kan for eksempel dreie seg om et hus som er i ferd med å falle fra hverandre, en landlig vei hvor vegetasjonen har begynt å ta overhånd over veidekket eller simpelthen bare et ryddet jorde hvor skogen står i yterkantene, som en markant påminnelse om hva som var der før jordet ble ryddet, og hva jordet igjen vil bli om det ikke fortsatt ryddes. Det er naturlig å tolke Borrings tittel for denne utstillingen, ”Tiden iler-tiden hviler”, i sammenheng med denne natur/kultur-problematikken. Kanskje er både maleriene hans, og landskapene han maler, steder hvor tiden hviler, som kulper eller bakevjer, hvor vannet ligger stille, endog går bakover, mens resten av elven fosser av gårde på ytersidene.

Det er neppe noen overdrivelse å si at Borring, med sitt prosjekt, har få, om ingen, allierte innen den etablerte samtidskunstscenen. Det males atskillig både her og der, men ikke på den måten han driver. Premissene som synes å ligge til grunn for Borrings maleaktivitet, om at prosessen med å male fra observasjon er meningsfull i seg selv, og at bildene som springer ut av denne aktiviteten evner å utrykke noe som er både viktig og verdifullt, er kanskje for dristige til at mange unge samtidskunstnere av i dag vil satse på dem. Denne alenegangen har trolig fungert, og vil trolig fungere, som en hemsko for Borrings prosjekt i første omgang.

Men uvanlig talent, håndverksmessig perfeksjonering, fordypning over lengre tidsspenn og inngående studier av naturen, vil kanskje en gang i fremtiden restitueres som etterstrebelsesverdige egenskaper og aktiviteter for en kunstner. I så fall vil Borring kunne komme til å ligge atskillige hestehoder foran mange av sine samtidige når historien skal avgjøre hva som blir stående, og hva som viser seg kanskje å ikke ha så mye verdi når alt kommer til alt.

Tore Kierulf Næss